FUGLER OG MENNESKER Twister og Erlen er gode venner.
Trenger man egentlig si noe mer? Bilder taler mer enn tusen ord. Nymfeparakitter er glad i mennesker. De ser på mennesker som sin flokk og vil gjøre alt for deg. Dette er nedfelt i genene til nymfeparakitten.
Tippi kan "frese" til meg når jeg har slukket lyset på fuglerommet og er inne for å si god-natt. (Ja, ennu en mennesketing. Nymfeparakitter trenger slett ikke å sette pris på at du kommer inn på kvelden å sier "god-natt". Som sagt, en menesketing.) Så leste jeg på nettet at nymfeparakitter i Australia noen ganger hermer etter slanger. De kan faktisk imitere hveselyden til slanger. Dette er en forsvarsmekanisme som er utviklet gjennom år. Nemlig å sitte musestille i et tre å gjemme seg for f.eks slanger. Når de er "oppdaget", freser de for å skremme eventuelle preditorer.
Fuglene har ikke bedt om å bli satt i et bur. Det er vi mennesker som har bestemt at det skal være slik. Noen fuglemennesker kaller det ren og skjær egoisme og er klar over det. Å ja, vi mennesker er nok egoister som har valgt å plassere disse nydelige skapningene i et bur. Det minste vi kan gjøre er å respektere deres behov og væremåte. Vi har et ansvar for å gjøre det vi kan for at fuglene skal få et liv tilnermet et liv i naturen. Dette er et håpløst mål men vi kan i hvert fall strebe etter å gi fuglen den oppmerksomhet den trenger.
|
Sist oppdatert søndag 03. mai 2009 22:34 |